Litteratur er det viktigste som finnes. Likevel finnes det saker som er enda viktigere. Vi ser bilder av tusener på flukt. Vi vet hva de flykter fra og vi vet hva de flykter til. Dag etter dag lar vi oss forferde av reportasjene, et forlis i Middelhavet, barn på en strand i Tyrkia, piggtråd på ei grense, en jernbanestasjon, en lukket varebil. Det finnes ikke grenser for hva medmennesker må tåle av lidelser, det finnes ikke grenser for hva kyniske banditter kan gjøre for å tjene penger, det finnes ikke grenser for hva politikere og statsledere kan få seg til å si og mene. Det eneste det finnes grenser for er mennesker på flukt. Mennesker som ikke ønsker seg noe annet enn et anstendig liv for seg og sine. Som ikke ønsker seg noe annet enn å overleve. Våger vi oss ut i den sumpen som er ”folk flest”, i kommentarfelt i aviser eller grupper på Facebook, får vi inntrykk av landet vårt består av bedritne egoister. Heldigvis vet vi bedre. Vi har fått grundig demonstrert hva ”folk flest” er og hva ”folk flest” kan gjøre. Derfor er jeg så uendelig stolt av at dette grasrotopprøret vi har sett de siste ukene er startet av våre egne. Jeg skal ikke nevne navn, bare si at den godheten, den anstendigheten og den ståpåviljen vi har fått demonstrert i saken om mottakskontoret til UDI er fantastisk. Det nytter. En enkelt person kan starte en  folkebevegelse, bare den ene personen sier fra og viser vei. Et varmt måltid til en som vil søke asyl er et ”velkommen”. Det er en måte å si fra om at vi ser deg, du er et medmenneske, vi skal passe på deg. Det finnes uendelig mange med vilje og mot til å gjøre noe. Men noen må begynne. ”De beste blant dere”. Det finnes.