NBU slår gjerne et slag for bibliotekene. Vi er glade i dem. Selv om offentlige boksamlinger med utlån av ulikt slag har eksistert mye lengre her i landet, er det utviklingen etter første verdenskrig som har dannet grunnlaget for den pilaren norske bibliotek er i dag.

Tanken om offentlig utlån av bøker er gammel og universell. Både USA og Sovjet satset på bibliotekene. Ikke av ideologiske grunner, men av kulturelle. Det å lese bøker ble sett på som nyttig. Bøker er dannelse og kultur. Derfor har alle land med en viss økonomisk evne prioritert skole, idrettsanlegg og kulturanlegg. Noe har man tatt betalt for, gjerne symbolsk, men bibliotekene har vært gratis og de har vært for alle. Selv land der man må betale for å komme på sykehus, har gratis biblioteker.

Tar man for seg NBUs drøyt 330 medlemmer vil man få like mange historier om bibliotekbruk og leseopplevelser. Biblioteket har vært viktig for oss alle. I tiden mellom de to verdenskrigene ble det virkelig fart på arbeidet med folkebibliotek. Alt i 1902 ble de første reguleringene av bibliotek vedtatt, det var med folkebibliotekloven i 1935 at dette ble lovfestet, men først med loven av 1947 ble det lovfestet at alle kommuner skal ha et folkebibliotek. Prinsippet om gratis bruk av biblioteket og fri lånerett står sterkt i loven, noe som ble bekreftet også ved endringen i 1985.

Det er ikke tilfeldig at året 1947, hvor lik rett til bibliotektilgang ble lovfestet, er det samme året som NBU ble stiftet. Det var slutt på krigen og landet skulle bygges på ny. Kunnskap og kultur var fanesaker.

Nå føler jeg at vi står ved et veiskille. Det ene er det elektroniske. Folk får nye lesevaner og bibliotekene får nye utlånsmetoder. Vi kan låne e-bøker fra sofaen hjemme. Eller viktigere, fra flyseter og sandstrender. Biblioteket er der vi er. Plutselig. Det andre er at vi står foran en kommunereformbølge vi ikke kjenner rekkevidden av. Bibliotekloven slår fast at hver kommune skal ha minst et bibliotek. Vi vet ikke hva resultatet av kommunereformen kommer til å bli, men en ting er sikkert; det blir færre kommuner. Stavanger, Sandnes, Sola og Randaberg kan bli til Nord-Jæren. Fire bibliotek kan bli ett. I et scenario kan vi stå tilbake med under hundre kommuner har i landet om noe år.

Så er spørsmålet om det spiller noen rolle. Folk kommer seg til biblioteket, uansett. Det går buss og folk har bil. Til det kan vi svare at alle undersøkelser viser at nærhet til biblioteket betyr mye, kanskje mer enn åpningstider. Menge av lånerne er unge eller eldre, kanskje med begrensede muligheter til å dra langt for å besøke et bibliotek. Flyktninger og asylsøkere er flittige bibliotekbrukere, det samme er uføre og arbeidsledige med behov for å fylle dagen. Og selv for mobile og yrkesaktive er det å ha et bibliotek i nærheten nesten avgjørende for at man skal ta turen innom og låne bøker. Eller besøke et arrangement på biblioteket.

Hva så med oss forfattere? Om vi skal tenke utelukkende på oss selv, betyr bibliotekene noe da? Jo, selvfølgelig gjør de det. Det ene er at bibliotekene antagelig er vår viktigste kunde. Innkjøpsordningen til Staten gjør det mulig å utgi også smalere skjønnlitteratur her i landet. Ved siste regulering av denne ordningen ble antall innkjøpte eksemplarer av voksenbøker satt ned fra 1000 til 700, fordi det er færre bibliotek nå enn før. For barne- og ungdomsbøker ble det ikke noe slikt kutt i antall, det finnes også mange skolebibliotek som skal ha sine eksemplarer. Heldigvis. Men også utenom innkjøpsordningen er bibliotekene den viktigste kunden for de fleste. De kjøper tilleggs-eksemplar og bøker som ikke har kommet på innkjøpsordningen.

Et annet moment er antall eksemplarer som finnes der ute i bibliotekene. Vår viktigste vederlagsordning er bibliotekvederlaget. Det er et kollektivt vederlag som betales for hvert eksemplar som finnes der ute i bibliotekene. Hvert eneste bind av hver eneste bok er verdt omtrent 2 kroner og tretti øre. Når alle disse telles sammen, blir det er stort beløp. Som kommer forfatterne til gode. Grunnstipendet du får hvert år er disse pengene. Det er også en del av de arbeidsstipendene vi kan fordele. Vederlagsmidlene er viktige for din økonomi. Forsvinner bibliotek forsvinner bøker. Så kan du regne ut resten.

Enda et poeng er at bibliotekene, sammen med skolene, er de desidert viktigste formidlingsarenaene vi har. Forfattere blir invitert til bibliotek, enten for å treffe skolebarn eller bokglade voksne. Publikum får et kvalitetsmøte med litteraturen og forfatteren får en utbetaling fra Forfattersentrum.

Så, vi skal tenke på bibliotekene og tenke at de er viktige for kulturen og folkene her i landet. Men vi skal også tenke på vår egen gruppe, forfatterne. Bibliotekene er viktige for oss.