Jeg hadde bestemt meg.
Å ha med et stykke på Norsk dramatikkfestival 2013 ga såpass mersmak at jeg ville prøve igjen.
Jeg skrev et stykke som jeg sendte inn til festivalen i 2015.
Det ble ikke plukket ut.
Så går det et år.
Festivalen i 2015 var over, og jeg tenkte: «Kanskje jeg skulle skrive et stykke og sende inn …»
Jeg hadde nemlig en idé som jeg syntes var god.
Dem har jeg hatt mange av, få av dem har kommet noe særlig lengre enn «Det var jammen meg en god idé!»
Men jeg begynte å skrive, og det gikk tungt, men det gikk framover, langsomt framover.
Da jeg til slutt begynte å nærme meg slutten, fant jeg ut at jeg godt kunne prøve å skrive ut en annen idé jeg hadde også.
Så mens jeg finpusset på den første teksten, skreiv jeg ut den andre, og dermed ble jeg sittende med to stykker.
Og har man skrevet to stykker, kan man like gjerne sende inn begge to til dramatikkfestivalen.
For man skulle sende inn bidragene anonymt, så hvis juryen ble sittende og le seg i hjel av det håpløse bidraget, visste de i hvert fall ikke hvem som hadde sendt det inn.
Sånt er alltid beroligende.
Jeg sendte inn begge stykkene, og ventet.
Juryen skulle begynne å lese de over 80 innkomne tekstene 1. februar.
Februar gikk.
Mars gikk. Og jeg tenkte at det var det, men det hadde jo vært hyggelig å få en liten refusjonsmail. Store deler av april gikk.
Og så kom det en mail, fra Norsk dramatikkfestival 2017.
11 tekster var blitt plukket ut.
To av dem er mine.