Jeg har tenkt til å fortelle dere om Markus og Lukas. De er begge ti år gamle og bor i hver sin norske kommune. De har en ting til felles, og det er at de elsker fortellinger.

Synne Fredriksen, leder i NBF barn og unge. (Foto: privat)

Fredag 5. januar hadde Norsk bibliotekforening innspillsmøte i anledning den nye kulturmeldingen. En av de som holdt innlegg var Synne Fredriksen, leder i avdelingen for Barn og unge i Norsk bibliotekforening.

Hennes innlegg var så godt og viktig at vi i NBU ønsker å gjengi det i sin helhet, med Synnes tillatelse.

God lesning!

 

 

– Jeg heter Synne Fredriksen og er leder i NBF Barn og unge, en spesialgruppe under Norsk Bibliotekforening. Vi jobber for bedre bibliotektjenester til barn og unge i Norge, særlig på de kommunale folkebibliotekene.
Jeg er også barnebibliotekar i en ganske liten kommune i Hallingdal som satser på kultur, og på bibliotek.

 

Barnebibliotekarer formidler – og forteller – fortellinger. Og jeg har tenkt å fortelle dere om Lukas og Markus. De er begge to ti år gamle og bor i hver sin norske kommune. De har en ting til felles, og det er det at de elsker fortellinger – og helst i bokform. Fortellinger om det som fins i virkeligheten og det som hører til fantasiens verden, og det midt i mellom.

Lukas bor i Frevik. Han tar buss til skolen, og der har de en bokhylle inne på et grupperom som de kaller for ‘skolebiblioteket’. Det er der han og de andre i klassen henter bøker når de har leseuke et par ganger i året. De fleste bøkene der er ganske slitte og har vært der lenge.

Han vet at det fins andre bøker. Det fins nye bøker med flotte farger, spennende fortellinger og faktabøker. Tegneserier. Da må han til folkebiblioteket for å låne. Det er ganske langt å kjøre dit, men han og mamma rekker akkurat en biltur til biblioteket etter middag. På tirsdager, når biblioteket er åpent. Hvis mamma har tid. Det er litt flere bøker på folkebiblioteket enn på skolen, men ikke så mange nye. Og den ene personen som jobber der vet ikke så mye om sånne bøker som han liker, så han må bare klare seg selv.

Bestemor og bestefar er de som har gjort Lukas glad i fortellinger. De har mange bøker hjemme som han leser i ferien. De gav Lukas et abonnement i en bokklubb, og der kommer det ei bok hjem i posten hver måned.

Det er ganske lenge å vente. Det begynner å bli litt kjedelig å lese.

Markus bor på Tøtten, et større sted. Folkebiblioteket ligger midt i sentrum. Han kan sykle dit etter skolen. Og da er det åpent flere dager utenom skoletid. Der har de alle de nye bøkene han har hørt om og lest om, og hvis de ikke har dem kan de kjøpe inn eller låne inn fra andre.

De har en barnebibliotekar der som har lest mange av bøkene og som kjenner Markus såpass godt at hun kan anbefale nye bøker til ham. Av og til prater de om det de har lest. Biblioteket har en leseklubb som Markus er med i en gang i måneden. De kan si akkurat hva de vil om bøkene! Av og til skjer det noe ekstra, en lesekonkurranse eller spillkveld, som mange fra skolen er med på.

Barnebibliotekaren kommer til og med til skolen og forteller om de nyeste bøkene, har med seg en hel kasse av dem. Da syns alle i klassen at lesing er kult. Og mamma og pappa har fått høre om bra barnebøker på et foreldremøte, så nå kan de snakke sammen om det han leser. På bilturer hører de på lydbok sammen.

Skolebiblioteket på Markus sin skole er ganske stort, med mye nytt i hyllene, og de har en skolebibliotekar som vet hva slags bøker som er passe lette eller vanskelige å lese. Neste år vil han bli bibliotekassistent og hjelpe til på skolebiblioteket.

 

De to guttene begynte med den samme interessen for fortellinger. Hvordan har lesehverdagene til Markus og Lukas blitt så ulike?

Interessen har en del med familiebakgrunn å gjøre, men etter det handler det først og fremst om kommunale rammevilkår.

  • reiselengden til folkebiblioteket, og bibliotekenes åpningstider
  • innkjøpsbudsjett til nye bøker og andre medier
  • bemanning; bare Markus har en barnebibliotekar
  • bare en av skolene satser på skolebibliotek

Med så ulik tilgang på nye, gode tekster og fortellinger får Markus og Lukas helt ulike forutsetninger for å stimulere leselysten og læringa og lykkes i det moderne samfunnet. Ulike sjanser til å utvikle språket sitt, ta inn og vurdere ny informasjon, å uttrykke tanker og ideer. Det Lukas og Markus opplever kalles for Matteus-effekten: den som har, skal få, og den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.

Det er dette som skjer når hver kommune får bestemme selv over sine kulturbudsjetter og ikke trenger å prioritere folkebibliotek, som i kulturutredninga 2014 blir nevnt som en del av den kulturelle grunnmuren i lokalsamfunnet. Bibliotekene er lovbestemte, men tjenestene bibliotekene skal tilby er vagt definert, og dermed kan de bli ei nedstøva bokhylle gjemt bort i et bøttekott. Når kommunene så vokser i areal vil ‘sykkellengda’ til de gode bibliotekene bli større – hvis ikke politikerne våre vil noe annet.

Som barnebokforfatter Maria Parr skrev i et foredrag, gjengitt i Dagsavisen:

Ingen tynne stemmer i dette landet skal måtte tenkje at dei er heldige fordi dei kan gå inn i eit skikkeleg bibliotek. Det er noko kvar einskild med den største sjølvfølgje skal kunne gjere. Og for barn og unge så er forteljinga om eit skikkeleg bibliotek nesten alltid også ei forteljing om eit menneske, nokon som møter deg og har lyst til å forstå kven du er og kva du leitar etter.

 

Dette er våre nyttårsønsker til ei ny kulturmelding:

  • Retningslinjer om kommunale kulturplaner hvor bibliotektilbud til barn og unge er konkretisert.
  • Hver kommune burde ha en barnebibliotekar
  • Gode bibliotek, men også mange nok bibliotek. Små føtter trenger god fysisk tilgang til bøkene, uavhengig av foreldrenes interesse og økonomi.
  • E-bøker for barn og unge må fremdeles være tilgjengelige på norske bibliotek i framtida.
  • Bibliotekene trenger en god utlånsordning for digitale lydbøker som alle barn kan bruke, nå som de fysiske lydbøkene er på vei ut.
  • Barn i Norge elsker fakta! Det stimulerer leselysten, særlig for gutter! Men det finnes for få sakprosabøker som speiler deres norske virkelighet. Noe må gjøres for å stimulere forlagene til en større satsing.
  • Behold NBUs stipendkomité for barne- og ungdomslitteratur. Denne typen bøker trenger vurdering av eksperter som vet hva slags fortellinger som slår an hos Markus og Lukas og andre norske barn!

Takk for meg.