I år fyller NBU 75 år! I anledning jubileet har vi bedt våre medlemmer fortelle om et lesermøte som har gjort inntrykk på dem.
Jeg har i mange år vært opptatt av at vi må forebygge psykiske plager og lidelser hos barn og unge, så da jeg fikk lov til å skrive en serie på tolv bøker med ulike livsmestringstema, følte jeg meg veldig privilegert.
En av bøkene skulle handle om selvmord, og før boka var trykket, fikk jeg lov til å lese fra den på et møte i LEVE – Landsforeningen for etterlatte etter selvmord.
På slutten av møtet kom en kvinne bort til meg og fortalte at det var første gangen etter sønnens selvmord at hun hadde hørt noen snakke om og forstå situasjonen fra barn og unge sin side. På det tidspunktet hadde det gått et halvt år siden sønnen hennes døde, og hun var ikke bare opptatt av sin egen uendelige sorg, men også av at noen skulle se sønnens venner. En stund etter ringte hun meg og spurte om jeg kunne lese fra boka i minnestunden til sønnen ett år etter dødsfallet.
Jeg er utrolig takknemlig for at ordene jeg har skrevet kan brukes til å trøste og til å åpne dørene inn til ungdommenes språk om det aller vanskeligste.
Men at denne kvinnen turte å komme bort og gi meg en tilbakemelding, er noe jeg tenker på hver eneste dag, og det hun sa er til inspirasjon i min skriving.