I år fyller NBU 75 år! I anledning jubileet har vi bedt våre medlemmer fortelle om et lesermøte som har gjort inntrykk på dem.

Forfatter Mari Kjetun (f. 1966) har skrevet en rekke barnebøker. Hun satt i NBUs styre fra 2020 til 2022. Foto: Haakon Thue Lie

Jeg treffer mange barn når jeg er på skolebesøk. Det er leende jenter som løper meg i møte, fire i flokken, og de vil ha klemmer og autografer og får meg til å tro at jeg er spesiell. Like etter finner jeg en av autografene liggende på bakken. Jentene har oppdaget fire russ og hyler russekort!

De beskjedne kommer opp til meg, lenge etter at de andre har gått, en jente forteller hviskende at hun også har lyst til å bli forfatter og dyrlege og at til helgen skal hun være barnevakt for farens nye baby.

Og så er det gutten med de fiolblå øynene.  Han står nede ved porten da jeg parkerer. Etter å ha stresset for å finne frem legger jeg først ikke merke til ham. Han går liksom i ett med terrenget. Skuldrene henger som grana med børen av våt snø. Treningsjakken er åpen og for tynn, for stor, jeg tenker: At du ikke fryser.

– Er du forfatteren, sier han plutselig, og jeg skvetter, i tankene er jeg i gang med å koble til pc-en, stille ut bøker, finne frem det rolige smilet som forteller at alt er under kontroll.

– Ja, svarer jeg.

– Du skal til klassen vår i morgen, forteller han opprømt. – Jeg ville bare hilse på deg nå. Si hva jeg heter. Så husker du meg kanskje i morgen. Han tilbyr seg å bære posen min.

I pausen mellom øktene kommer han tilbake. Om jeg har det bra? Har det gått greit? Han kan vise meg lærerværelset hvis jeg vil hvile meg?

Jeg takker ja, og glemmer paraplyen, det er sludd, og de blir kalde og lange, de tre hundre meterne. Jeg spør om han vil bli med inn, han sier det er ikke lov.

Jeg får kaffe og varmen tilbake, da det ringer, setter jeg på sprang over skolegården. Jeg løper nesten på ham, han har ventet utenfor.

– Du er jo klissvåt, utbryter jeg. Han trekker på skuldrene.

– Det tørker, sier han. Og så blir jeg fulgt bort. Jeg roser ham, sier han er en gentleman. Buksen hans har fått flere flekker, håret, fuktig nå, er litt for langt, det glir ned i øynene, han stryker det ikke vekk.

Han står i porten dagen etter også. Samme jakke, samme bukse, skoene med for lange lisser.

– Hei, sier jeg og husker navnet. Han lyser opp. Stolt blir jeg geleidet til hans klasserom. Jeg har sett frem til å trekke ham inn i det jeg forteller, la ham få snakke, men han glir vekk i timen, deltar ikke, er fjern. I pausen forteller han om en onkel som er syk og ligger på sykehuset. Han skal kanskje arve katten hans. Hvis onkelen dør.

– Åh, svarer jeg, uviss om jeg skal mene at det er gode eller dårlige nyheter.

Tredje dagen jeg er på skolen, er vi som gamle venner. Jeg blir hentet, fulgt, passet på. Jeg spør hva han skal i helgen. Han drar i frynsene på treningsjakken, sier han kanskje skal besøke onkelen.

– Og katten, sier jeg. – Du skal kanskje hjem dit og mate den?

Jeg får ikke noe svar.

Jeg tar ikke kontakt med barna jeg møter, selv om jeg får mobilnumrene på avrevne ark og post-it-lapper. Men jeg glemmer ikke. Glemmer ikke fiolblå øyne med voksent alvor.

– Husker du meg?

En privat melding på Instagram.

Om jeg husker!

– Går det bra, spør jeg. – Hva driver du med om dagen?

Det er som om svarene hans er lette, nye joggesko og en vårpusset sykkel. – Akkurat nå er jeg med venner. Jeg har det bra. Kan du ikke skrive om meg i en av bøkene dine?

Dette var i 2016.

Vi har fremdeles kontakt.