Av Alexander Løken

På fredag var NBUs leder Alexander Løken i høring på Stortinget om kunstnernes kår. Les hele hans muntlige innlegg her. 

Alexander Løken (NBU), Hilde Lyng (Norsk Oversetterforening), Øyvind Rune Stålen (Dramatikerforbundet), Astrid Hamran Storrusten (Dramatikerforbundet), Eystein Hanssen (Forfatterforbundet) og Brynjulf Jung Tjønn (Den norske Forfatterforening).

Jeg heter Alexander Løken og er leder i NBU som organiserer over 400 barne- og ungdomsbokforfattere. Jeg vil begynne med å takke for arbeidet som er lagt ned i Kunstnarkår og for invitasjonen. Vi vil i innspillet vårt hovedsakelig fokusere på forfatterøkonomi og forvaltningen av Statens kunstnerstipend.

Rett til rimelig vederlag

I meldingens punkt 8.1.2 refereres det til åndsverkloven, der det står at en opphaver har en ufravikelig rett til rimelig betaling.

Det siste året har NBU, sammen med våre kollegaer i Forfatterforeningen og Forfatterforbundet, forhandlet om en ny normalkontrakt – et kollektivt og solidarisk avtaleverk som er ment å bevare forfatternes rettigheter. Vi møter stor motstand i forhandlingene, særlig rundt punkter som gjelder fordelingen av inntekter, den såkalte «bokkrona». Selv om vi forfattere forhandler med engasjement og vilje, er vi dømt til å være den svake parten overfor forleggerne. At det da kommer et en kunstnermelding som forsvarer vår rett til rettferdig betaling, gir oss styrke inn i arbeidet med å fremme våre rettmessige krav.

Statens Kunstnerstipend

Det er NBUs litterære råd som innstiller til NBUs egne stipender, fra vårt vederlagsfond og statens kunstnerstipender. Sammenlagt leser medlemmene i NBUs litterære råd alt som utgis av norsk barne- og ungdomslitteratur og har bred kunnskap og innsikt i feltet.

Å forandre en forvaltningsløsning som fungerer bra, og som har bred oppslutning i kunstfeltet, er ikke er en god løsning. Hvis det er forskjellige komiteer som skal dele ut våre egne og statens kunstnerstipender, betyr det i praksis at det er dobbelt så mange kvalifiserte og kunnskapsrike komitémedlemmer som skal lese og vurdere de samme bøkene, for å ivareta kravet om kvalitet som nevnt i punkt 4.5.1. i meldingen. Denne todelingen vil føre til mer byråkrati, samt større utgifter til honorering av komitémedlemmer. At det er staten som skal dekke de økte utgiftene, er lite betryggende da midler må hentes fra den samme potten, kulturbudsjettet, og at det nødvendigvis vil føre til færre midler til stipender.

Det er mye jeg har lyst til å si på tre minutter, og jeg kan ikke rekke over alt. Men i dag er jeg så heldig at noen har gjort jobben for meg. I dagens Aftenposten beskriver Helene Guåker livet som forfatter og alenemor. Det er gripende lesing, men også svært poengtert. Om vi ønsker å være et lesende land, et land som fostrer nobelprisvinner i litteratur, så må vi også ha et system som gir forfattere økonomiske betingelser og sosiale rettigheter som det går an å leve av. Som Helene selv skriver: «Hvert år spør jeg meg selv: Blir neste år mitt siste som forfatter?»

Jeg er sikker på at mange av dere alt har lest kronikken. Min oppfordring til Kulturkomiteen er: Les den igjen!