Arne Svingen har skrevet over 100 barnebøker, vunnet mange gjeve priser og blitt oversatt til 25 språk. I tillegg har han et brennende engasjement for alle skrivende og ble nylig valgt til International Secretary i PEN International.  

Arne Svingen er et aktivt medlem i NBU, Norsk PEN og Forfatterforbundet. Nå har han også fått et viktig verv i PEN International. Foto: Julie Pike

Først og fremst, Arne: Gratulerer så mye med det nye tillitsvervet i PEN International!
– Takk for det.

For mange av medlemmene våre er du jo et kjent ansikt, ettersom du har sittet i styret ikke bare én gang, men i hele to omganger. Men fortell oss litt om PEN, og ditt engasjement der?
– Norsk PEN har jeg vært medlem av omtrent like lenge som har jeg vært forfatter. Jeg har sittet i det norske styret i åtte år, som er den maksimale tiden man kan sitte. Siden jeg alltid har vært opptatt av ytringsfrihetsspørsmål, minoritetsspråk og forfatteres kår rundt om i verden, er det naturlig å engasjere seg.

Du er blitt valgt til International Secretary, hva ligger i det vervet?
– Det spørsmålet skjønner jeg godt. Det er ikke gitt at man skjønner hvordan slike organisasjoner er bygget opp. Men PEN International har altså cirka 120 sentre i 100 land. Det er i dag den største organisasjonen for forfattere og skribenter i verden, og arbeider spesielt med ytringsfrihet, språk og menneskerettigheter for folk som jobber med det skrevne ord. Den internasjonale sekretæren er leddet mellom det internasjonale styret pluss de ansatte ved hovedkontoret i London – og alle sentrene rundt om i verden. Det er det nest øverste vervet i PEN International og jeg sitter samtidig i styret og er en del av det som så fint heter Executive Committee.

Hva gleder du deg mest til ved å ta på deg dette nye vervet i PEN?
– Først og fremst får jeg arbeide med spørsmål som jeg er opptatt av og får jobbet tett på mange svært interessante mennesker over hele verden. Men en organisasjon som PEN må hele tiden fornyes og forbedres for å være relevant, og jeg er nok særlig opptatt av å kunne være med på å utvikle, oppdatere og peile ut retningen for årene som kommer.

Nå er det nok kanskje noen av våre medlemmer som blir litt bekymret for om du kommet til å forsvinne helt, men du har fortsatt litt tid til oss i NBU også?
– Selvsagt. For meg er NBU utrolig viktig og jeg har ingen planer om å gjøre mindre for NBU.

Du har også vært med på å starte Forfatterforbundet for noen år siden. Hva er det med foreningsarbeidet som du synes er så viktig?
– Grunnen til at jeg var med å starte Forfatterforbundet, er at jeg synes det er utrolig viktig at aktive forfattere skal ha muligheten til å være en del av foreningsfelleskapet og lett kunne oppdatere seg på alt som skjer. Når en forening gjør det for vanskelig å bli medlem, er den naturlige følgen at noen heller starter en egen forening. Mange har sikkert notert seg at jeg også har vært en pådriver for at det skal være lettere å bli NBU-medlem – noe det har blitt. Jeg er veldig fornøyd med utviklingen i vår forening. På samme måte har vi gjort det i PEN, som var relativt få medlemmer på begynnelsen av 2000-tallet, til i dag å være en forening som har gjort det lett for alle skrivende å bli medlem. Nå er det 1100 medlemmer i Norsk PEN og de har åtte ansatte.

Du har hatt et tydelig engasjement for barn og lesning, både med egen leselyst-festival for gutta og med Fantasiens Hus. Har du lyst til å fortelle litt om hva som skjer nå, med Fantasiens Hus?
– Det har vært mange møter og jeg opplever stort engasjement og interesse. Men det stanser foreløpig – og ikke overraskende – på pengene. Men jeg har ikke tenkt å gi opp. Skal vi få kommende generasjoner til å lese, må vi tenke nytt og helst legge noen penger i det. Men får jeg det til? Vel, vi får se hvordan det går.

Og skrivingen da? Du har skrevet intet mindre enn tre barnebøker i år. Har du lyst til å fortelle litt om dem, på tampen?
– He-he, ja det er jo faktisk det som er jobben min. «Bror» handler om en gutt som vokser opp med en eldre bror som er narkoman og skylder masse penger til feil folk. Romanen handler mye om vennskapet mellom de to brødrene. «I byens gap» flytter to gutter på en barnevogn og får skyldfølelse da barnet like etter blir kidnappet. Dette er en krim hvor guttene prøver å løse saken selv. Jeg har jo også noen serier gående, og i år har jeg startet arvtageren til «Svingens mørke verden» som har fått tittelen «Fryktens forening». Her blir det overnaturlige grøss.