Av Linde Hagerup, forfatter og NBU-medlem
Linde Hagerup (f. 1968) er bosatt på Kråkerøy i Fredrikstad. Hun skriver for både barn, ungdom og voksne. Foto: Widar Ludvigsen
Denne teksten ble skrevet etter årets 1. mai -markering og sto på trykk i Fredrikstad blad 2. mai.
1. mai, arbeiderbevegelsens egen dag. Togene spaserte, Internasjonalen ble sunget i gater og på torg, taler og appeller ble holdt. De arbeidende masser skal både ses og høres. De skal ha betalt. De skal ha respekt. Selvfølgelig skal de ha det. Det var høytid i lufta.
Jeg sto på torget i Fredrikstad og hørte på hovedtalen, som i år ble holdt av Thomas Seltzer. Som forfatter lurer jeg på hvor jeg hører hjemme på en sånn dag. Jeg arbeider, jeg også. Hele året arbeider jeg.
Men i motsetning til de fleste andre arbeidere i landet har jeg ingen lovbestemt rett til ferie, og det er ikke tilrettelagt for gode pensjonsordninger i min bransje. Innimellom føler jeg at jeg henger og dingler i løse luften uten noe under meg. Hvis jeg faller, er det langt ned. Jeg er også en arbeider i samfunnet som bidrar med mitt, men jeg har ingen egentlig fagforening. Hvorfor har jeg ikke det?
Gode, gamle Einar
Det var en gang et arbeiderparti. Einar Gerhardsens arbeiderparti. En mann som skapte en egen tidsepoke. Han hadde en visjon om et samfunn der alle skulle fungere både sosialt og økonomisk. Samfunnet besto hovedsakelig av arbeiderklasse, og arbeiderklassens viktige rolle skulle løftes opp og frem. Vi skulle yte etter evne og få etter behov. Alle skulle med.
Her i landet har vi en fabelaktig infrastruktur. Helsevesen for alle, skoler for alle, gratis videreutdanning. Noe av det vakreste jeg ser, er utrykningsbiler på full fart for å hjelpe. En brannbil, sykebil eller politibil med sirener er siste ledd i en lang, solidarisk tankerekke om hvordan vi skal ta vare på hverandre for å være sterkere sammen. Vi har et system som fanger oss opp når vi tryner.
Utskjelte NAV er vel nærmest å betrakte som ryggraden i denne tankegangen. Man blir ikke rik av å gå på NAV, det var heller aldri meningen, men vårt NAV er der for å støtte oss når vi trenger hjelp til å finne en fortsettelse. I veldig mange situasjoner fungerer dette systemet utmerket.
Det som en gang var Arbeiderpartiet, Gerhardsens arbeiderparti, sto last og brast med arbeiderklassen. Vi skulle ha fagforeninger, sterke organisasjoner med makt som hadde som sitt fremste oppdrag å utjevne ulikheter, avskaffe fattigdom, sørge for at folk fikk betalt for arbeidet sitt i en grad som gjorde dem i stand til å ha et velfungerende økonomisk liv der de hadde respekt for seg selv.
Det er enkel matematikk: Folk med respekt for seg selv fungerer bedre enn folk uten. I dette lå også retningslinjer for boligpolitikk. Det var et mål at alle skulle eie selv. Men Gerhardsen pekte også på en trussel som lå i dette. Han sa noe sånt som at: Vi må passe oss for å la boligene våre bli investeringsobjekter.
Det tror jeg er blitt litt glemt.
Så fikk vi sterke fagorganisasjoner, og industriarbeiderne fikk etterhånden lønn og arbeidsforhold som ga dem selvrespekt. Lærere og sykepleiere er heller ikke blant dem med lavest lønn lenger, på den annen side har de ekstremt utfordrende arbeidsvilkår som det hadde vært smart å gjøre dyptgripende endringer i. Av og til er det ikke store hopp i inntekt som skal til. Selve arbeidsdagen og arbeidsplassen må speile viktigheten av jobben man skal gjøre. Selvrespekt og yteevne henger sammen.
Einar Gerhardsens arbeiderklasse har fått store løft. I dag er jobbene trygge med ordninger for sykemelding, ferier, streikerett, forsikringer og pensjoner. Det at ordningene er på plass, betyr ikke at de ikke kan forbedres. Men de er der i dag som en selvfølgelig del av kontrakten mellom oss mennesker. De er blitt en del av vår kollektive, nasjonale identitet.
Så tenker jeg at Norge fremdeles har en arbeiderklasse i gammel forstand – yrkesgrupper med uforsvarlig lav inntekt og store mangler i arbeidsrelaterte sosiale og økonomiske ordninger. To grupper peker seg øyeblikkelig ut: Det er de ufaglærte, og så er det kunstnerne.
De ufaglærte vil alltid ha jobb. De vil ha dårlig betalte jobber som ingen andre orker å ta i, men som noen er nødt til å gjøre. De vil slite der nede med bristende selvrespekt og små utsikter til bedring. Her har fagforeningene et langt lerret å bleke.
Og hva med kunstnerne – trenger vi dem? Trenger menneskene kunsten som kunstnerne lager? Mente Gerhardsen at vi trengte kunstnere? Var de også i tankene hans da han ville skape et samfunn for alle?
Allemannseie
Når man ser hvordan kunst- og kulturbygg spretter opp rundt omkring, så blir det problematisk å hevde at kunstnerne og det de skaper er overflødig. Vi soler oss i lyset fra operaer og museer, vi er stolte av produksjonen fra våre store, og vi er stolte av våre nåværende som gjør det stort.
Vi har en kulturarv som ligger solid planta i genene og som i vid forstand har formet felles plattformer vi alle har et eierskap til. Kunsten er speilet vårt. Kunsten er underholdningen vår. Den vekker oss når vi sover i livet. Det er den mentale føden. Samlingspunktene. Vi forholder oss alle til kunst i en eller annen form nesten hele tiden.
Så uten ytterligere dikkedarer våger jeg å påstå at kunstnerne og det vi lager er svært nødvendig. Rett og slett livsviktig. Vi kan ikke leve et rikt liv uten at kunstnerne lager det de lager, utforsker nye ideer og av og til våger å forfølge det umulige for å ende opp et sted ingen har vært før. Dette vil vi at noen skal gjøre, for vi profitterer så ekstremt høyt på det, alle sammen.
I dette ligger også alle forsøkene kunstnerne må gjøre som kanskje ender opp i middelmådige resultater og uinteressant kunst. Dette kan for mange se ut som helt overflødig arbeid, for hva skal vi vel med det middelmådige?
Men akkurat den kunsten er det kunstnerne som trenger. Vi trenger alle de forsøkene som ikke blir helt vellykka, her får vi se og her får vi lære av hverandre i faget vårt. Den middelmådige kunsten og den kunsten som er ganske bra, men likevel ikke er helt i mål, er helt nødvendig for at større kunst skal vokse opp. Det er i småskogen av utallige forsøk at enkelte finner veien til det fabelaktige.
Så heldig du er som kan leve av hobbyen din
En klisjé jeg begynner å bli temmelig drittlei: bildet av den fattige kunstneren som sulter og fryser, men samtidig leverer geniale verk med industriell hastighet. Lidelsen nærmest som et premiss for å skape.
«Men du har jo valgt det selv.» En kommentar jeg fikk forleden da jeg snakket om kunstnernes beskjedne livsvilkår. Det er et argument jeg har hørt før. Det at jeg har valgt det selv, og at jeg må ha skjønt hva jeg gikk til.
Men det var ikke økonomi og tanken på hvor stor pensjonen min skulle bli, som ledet meg til å bli forfatter. Det var en sterk følelse av at dette var veien jeg måtte gå. Det var som å få et oppdrag i fanget. Dette kommer du til å bli god til, dette er viktig for deg og mange andre, dette må du gjøre.
Og selvfølgelig er jeg glad i å skrive. På sitt beste er det å skrive det aller morsomste og mest spennende jeg vet. Men det at man er glad i yrket sitt, betyr ikke at man ikke skal ha ordentlig betalt for det. Jeg har valgt det selv. Det har jeg. Er det kultur for å bruke det samme argumentet overfor andre lavtlønte? Sa man det til sykepleiere og industriarbeidere før i tida? Du har jo valgt det selv, det der får du bare ta til takke med.
Overfor alle andre yrkesgrupper ville en sånn kommentar vært uhørt, respektløs og dypt fornærmende. Vedkommende som kom i skade for å miste disse ordene så andre hørte det, ville fått en kraftig korreks og flyktet fra selskapet i dyp skam. Men når man sier det om kunstnere, så virker det som om det har samme sosiale effekt som når man gir en mild korreksjon til et barn.
Levekårene til kunstnerne viser seg gang på gang å være helt i randsonen av hva det er mulig å overleve på. Slik sett er kanskje kunstnerne blitt en vesentlig del av det vi i dag må kunne karakterisere som vår tids arbeiderklasse. Altså et segment i den arbeidende befolkningen som har lav lønn og dårlig sikkerhetsnett.
En fattig faen
Mens jeg står der på torget og lytter til Seltzer, ser jeg mange folk jeg kjenner. Mange kunstnere. Folk som lever som meg – i lange perioder fra hånd til munn, flere uten eierskap i egen bolig, null ferieordninger, mørke pensjonsutsikter, men de kommer likevel hit i høytid over arbeiderklassens dag.
De lytter og er enige, og de er ikke minst solidariske med sine medmennesker, med arbeiderklassen. Men alle med et felles håp om at arbeidet vi leverer en gang skal anerkjennes som det det er: et uvurderlig bidrag til fellesskapet.