Teuta Dibrani (f. 1993) debuterte med ungdomsromanen Hvis dette var en film i 2022 på Gyldendal. Hun sier selv at hun kommer fra en «tv-familie», og at det var først på skolebiblioteket hun ble dratt inn i bøkenes verden. Særlig én bok satte spesielle spor i henne og gjorde at hun selv ville skrive for barn- og unge.
Teuta Dibrani kommer fra Fredrikstad, men bor nå i Oslo med samboeren sin og sønnen. Foto: Thea Kamilla Jonassen.
Hva betydde bøker for deg i oppveksten?
Min vei til bøker og lesing var litt kronglete. Vi hadde ikke noe særlig med bøker hjemme og var kanskje i større grad en tv-familie, om jeg kan si det slik. Så det var nok gjennom barneskolen og skolebiblioteket at jeg først fikk øynene opp for lesing. På initiativ fra læreren min, begynte jeg å låne bøker på skolebiblioteket og oppdaget raskt at jeg elsket å forsvinne i bøker. Jeg var en ganske ensom unge, men i bøkene jeg leste hadde jeg ikke bare venner, men flere liv og masse spennende opplevelser. Bøker betydde (og betyr) så mye for meg at jeg fortsatt, selv som voksen, strever med å sette ordentlig ord på det.
Hvorfor ville du bli forfatter?
Da jeg var tretten år gammel, leste jeg Catcher in the rye. Jeg husker at jeg syntes at boka var så innmari kjedelig. Hovedkarakteren var sytete, men likevel så klarte jeg ikke å legge den fra meg. Jeg fortsatte, og kom til delen hvor hovedkarakteren, Holden, forklarer hvorfor han vil være redderen i ruget, tittelen blir altså forklart, og jeg stivnet til. Plutselig forstod jeg hvorfor han var som han var, og jeg husker jeg følte at jeg forstod noe om livet. Det var ikke noe jeg klarte å sette fingeren på, men det føltes stort. Jeg fikk en tanke om at jeg ville gi andre den opplevelsen jeg satt med der, en opplevelse av å forstå seg selv og verden. En følelse av tilhørighet. Skrivinga er min måte å føle at jeg har en plass i verden på.
Hvorfor har du valgt å skrive for ungdom?
Debutromanen min Hvis dette var en film ble for ungdom underveis i skriveprosessen. Arta var eldre i de første utkastene, men jeg forstod etter hvert at det ikke passet helt, og at det var først når hun ble skrevet frem som en sekstenåring at jeg faktisk så henne tydelig som karakter. Nå har jeg riktignok bare utgitt en bok, men jeg synes helt oppriktig at barn og unge er de viktigste leserne som finnes, og jeg håper (og jobber for) at jeg skal klare å skrive flere bøker til målgruppene.
Hva liker du å gjøre når du ikke skriver?
Å, hvor skal jeg begynne? Jeg liker å være med sønnen og samboeren min, spise og lage god mat. Lese, tegne, male, brodere og hekle. Jeg prøver å lære meg å sy. Jeg elsker filmer og serier. I tillegg treffer jeg gjerne venner, løper eller går turer i skogen.
Hva slags forventninger har du til NBU?
Jeg har forventninger om støtte og bistand dersom det behøves, men også informasjon om rettighetene mine som ungdomsbokforfatter. NBU er en så viktig fagforening for oss som skriver for barn og unge, og jeg er veldig glad for å være en del av dette fine fellesskapet.