Alexander Istad (f. 1978) slet ut sine barnesko på Greverud utenfor Oslo, men bor nå i Ålesund. Her skriver han forrykende barnebøker om Gutta-krutt og har endelig funnet ut av hva han skal bli når han blir stor: Nemlig barnebok-forfatter. 

– Det å bli lest for var en begivenhet i seg selv. Jeg kan huske slike øyeblikk like godt som bøkene som ble lest. «Nå må vi ha en pause, mamma må hente et glass vann» var en eventyrlig setning. Den betydde at det ble en ny runde, det skulle bli en lang kosestund, forteller forfatter Alexander Istad. Foto: Åslaug Bjørnevik Istad

Hva betydde bøker for deg i oppveksten?

– Virkelighetsflukt. Det er sikkert en diagnose for dette, å forsvinne fullstendig inn i historier. Jeg kan huske Albert Åberg sin stue som om min egen familie bodde der. Da hobbitene gjorde klart til fest, følte jeg den friske luften fra Hobsyssel på huden min. Som barn kunne reisen inn i en bok tilby et behagelig fristed. Selv om noen bøker var skumle, så kunne jeg føle at forfatteren passet godt på meg. Jeg ønsker å videreformidle den trygge virkelighetsflukten gjennom historiene mine.

– Det å bli lest for var også en begivenhet i seg selv. Jeg kan huske slike øyeblikk like godt som bøkene som ble lest. «Nå må vi ha en pause, mamma må hente et glass vann» var en eventyrlig setning. Den betydde at det ble en ny runde, det skulle bli en lang kosestund.

Hvorfor ville du bli forfatter?

– Det er noe inni meg som klør. En kløe som bare kan kureres med å forsvinne inn i mitt eget hode. Det har nok ikke vært et valg jeg har tatt, det måtte bare bli slik. Samtidig sitter det langt inne å kalle meg forfatter. Jeg skriver på en oppfølger nå, og føler konstant på den hjelpeløse følelsen av å være udugelig. Det har vært mye prøving, og uendelig mye feiling, men jeg har heldigvis to redaktører som ikke gir opp. Ina V. Steinman og Marianne Kaurin, gir seg ikke før de vet at barna som skal lese bøkene mine er fornøyde.

Hvorfor har du valgt å skrive for barn?

– Det har alltid falt meg naturlig å overøse barn med ville historier som skaper en umiddelbar reaksjon.Jeg har ofte vært den personen i selskap som ender opp med barn som kravler over hodet mitt eller henger rundt føttene mine. Da er veien ofte kort til at jeg begynner å fortelle en skrøne får å lage god stemning.

– Å fange oppmerksomheten til de minste, er ufattelig givende. Det å skrive for dem, vokste ut fra ett eller annet der. Jeg interesserer meg for hvordan barn tenker, og hvordan de skaper bilder.

Er det noe du er spesielt opptatt av som forfatter?

– Det er to ting: En: Jeg har et sterkt ønske om å få barn til å legge fra seg skjermene. Det er en stor verden der ute, som så mange glemmer å utforske. Jeg liker derfor å skrive om en verden som bør utforskes. Grønske på knærne og klatring i trær burde være en menneskerett og et krav.

– Og to: Jeg ønsker også å få med meg de som synes det er vrient og vanskelig å lese. Barn med dysleksi og lærevansker trenger all den hjelpen de kan få. I Gutta Krutt har Espen Meling Sele illustrert en verden som gjør det enkelt for flere å henge med.Vi har jobbet hardt med å sørge for at kombinasjonen av tekst og tegning gjør boken vår engasjerende og lett å leve seg inn i.

Hva liker du å gjøre når du ikke skriver?

– Jeg er dårlig på turer i skog og mark, men superflink på filmkvelder, godteri og hygge. Jeg tegner gjerne, synger ofte og er ikke redd for å prøve noe nytt. Samtidig er jeg fullstendig klar over at tegningene som oftest blir strekmenn, sangen min skremmer alle rundt meg, og at nye ting som regel er fryktelig skummelt. 

Hva slags forventninger har du til NBU?

– Håpet er at NBU kan hjelpe med slike teite voksenting. Slike saker jeg vil bruke minst mulig tid på, men som noen har fortalt meg er veldig viktig. Jeg har endelig funnet ut hva jeg vil bli når jeg blir stor. Det å drømme meg bort, fantasere og skrive passer meg godt. Da kan det være fint å ha noen enda voksnere som hjelper og passer på meg.

– Virkelighetsflukten er behagelig, jeg blir inni hodet mitt en stund til jeg.